Spiseatferd

Spiseatferd (furasjering) dreier seg om å samle og fange mat, lokalisere og utvelge mat. Optimal furasjering er den mest effektive måten å skaffe seg mat, samtidig som man selv unngår å bli spist. 

Hos sosiale dyr har å skaffe og samle mat, og den påfølgende spising og matdeling en kulturell opplæringsfunksjon mellom yngre og eldre som er med å skape samhold og tilhørighet i flokken. Egentlig dreier mye av tilværelsen seg om «å spise eller å bli spist».

Hvis maten er like i nærheten kan dyrene være selektive på mattypen. Sommerfugl, fugl, fisk og pattedyr har vandringer (migrasjonsatferd), som er en retningsbestemt bevegelse over lang avstand, hvor dyrene bruker orientering langs en kompasslinje og navigering i forhold til målet.  Insekter, fugl, og pattedyr har lange vandringer som kombinerer mattilang og reproduksjon. Orientering tilsvarer å finne kompassretning, og navigering er mer avansert, tilsvarer kart og kompass, hvor individet må kunne bestemme egen posisjon i relasjon til hvor det skal. Et mentalt kartbilde er ikke nødvendig. Vandringsveier kan bestemmes av landemerker og strukturer i terrenget, tidskorrigert solkompass om dagen eller stjernekonsetellasjoner om natten, magnetfelt, lyspolarisering eller lyd.  Det trengs en indre tidsmåler for kontinuerlig å måle bevegelsen av himmellegemer. Migrasjonen har en kostnad som oppveies av mer tid til spising ved lengre dager, mer tilgjengelig mat på stedet de vandrer til. Migrasjonen kan også påvirke mengden predatorer. 

Generalister spiser det som er tilgjengelig i nærheten, men noen dyr utvikler søkeatferd etter en spesiell type mat.

Spesialister oppsøker bare en helt bestemt type føde, søkeatferd etter en spesiell type bytte.  Det er kostnader ved spisingen som omfatter energi for å lokalisere, fange og spise maten, og muligheten for å bli fanget av en predator mens de spiser. Spisingen har sin energipris, og dyr har vanligvis en optimal furasjeringsstrategi, som påvirkes av tettheten og størrelsen av byttedyrene versus foringsavstand og hvor lett/vanskelig det er å fange bytte eller å få tilgang til mat. Det må skje en avveining mellom predasjonsrisiko og furasjonering. En predator bruker tid på å fange og konsumere et bytte, og det kan finnes konkurrerende predatorer.

Hvilket bytte er det som velges ? Noen dyr spiser i flokk, andre foretrekker å spise alene.  Hos surrikat  som lever i  Kalahariørkenen er det noen individer som vokter slik at de andre får spise. Det samme gjelder gjess hvorav noen av gjessene har til oppgave å overvåke omgivelsene og varsle fare.

Predator-byttdyrmodeller

 I bytteeter-byttedyrmodeller mangler vanligvis atferd som faktor. Hvordan foretas valg og avgjørelser ifm. spiseatferd ? Hvor mye av byttet blir spist ? Hvor spises det og hvilket bytte blir valgt ? Er det alternative spisesteder, og vil dyr passerere suboptimale spisesteder for heller å komme til et bedre ? Hvordan skjer søkingen etter mat ? Spisingen kan representere en kompleks avgjørelsessituasjon. Ved å redusere tiden på matinntak kan dette samtidig  redusere muligheten til å bli tatt av en predator.Valg mellom flere mål kan være konfliktfylte

For herbivore dyr vil type plante, størrelse, mengde, næringsinnhold, samt omsetningshastighet i tarmen påvirke hvor ofte dyrene må spise.

  Noen kattedyr, spekkhoggere og ulv jakter i grupper, som øker jaktutbyttet.  Sosiale grupper er komplekse, med felles jakt, matdeling, mattigging og alarmsignaler kan utføres av en gruppe individer. En løve kan stjele mat fra en annen med liten kostnad, og gener som fremmer en slik atferd gir en fordel. To løver kan samarbeide med å ta maten fra en tredje.  Flokker av pattedyr, fugl og fisk gjør at byttetere blir mettet med bytte på kort tid. Løvene gjør ikke sebraene en tjeneste ved å fjerne svake individer, det er bare en sideeffekt av predasjon, og funksjonen til predatorene er å reprodusere seg. Insektssvermer plager mange pattedyr som sommeren. En reinsdyrflokk kan løpe kilometervis skremt av nesebrems (halsbrems) og hudbrems. Kreps og krill slår halen under seg som en rask fluktreaksjon for å unngå predatorer.

   Edderkopper setter feller, og kjenner  vibrasjoner i nettet når et insekt er fanget . Fugleunger responderer når foreldrene lander på reiret med å heve hodet, åpne munnen og ha høye lydytringer. Merkestimuli starter den sterotype atferden. Måker har en rød flekk på nebbet, og ungene kjenner igjen den røde flekken og formen på hodet og nebbet til foreldrene. Nyklekkete måkunger hakker på den røde flekken på foreldrenes nebb, og responsen er at foreldrene gulper opp mat. Spesielle stimuli må til for å uttrykke atferden med oppgulpingen.  Fugleforeldre må nødvendigvis ikke kjenne igjen ungene sine, siden fugleforeldre kan  fore opp en gjøkunge hvor en åpen munn er et sterkt nok signal til foring. Hunngjøken har spesialisert seg på en vertsart, finner reiret til denne og når foreldrene er borte, fjernes et egg og gjøkhunnen legger et nytt egg. Gjøken husker hvor den har lagt et egg. Når gjøkungen vokser skyver den ut de andre eggene i reiret og blir eneste unge igjen i reiret.

   På fuglebrettet om vinteren er det en hierarkisk ordning hvor det å være størst er viktigst. En flaggspett på fuglebrettet skremmer vekk de andre og det samme gjør svarttrost og kjernebiter. Men et skarpt nebb er også viktig, som hos flaggspett.  Spettmeis med sitt spisse nebb er den neste i hierarkiet. Deretter følger dompapphunner, hvor noen kan være svært aggresive, og de er mer dominerende enn dompapphanner. Antallet kan også ha betydning, og en stor flokk med grønnfink eller sisik kan dominere et fuglebrett. Lavest på stigen står kjøttmeis og nederst blåmeis.  Nøtteskrike lærer romlig plassering av mat som den lagrer rundt i terrenget og som den finner igjen seinere med stor nøyaktighet. Det må finnes et grid eller kart i fuglehjernen med koordinater som brukes til å navigere og finne igjen gjemte objekter.

Om vinteren streifer flokker med fugl rundt i skogen for å lete etter mat. Allerede Svein Haftorn oppdaget at småfuglene utnytter forskjellige nisjer i skogen. Ytterst på de tynneste løvskogkvistene dominerer blåmeis, og blåmeisen kan henge oppned og spise. Lenger inne på kvisten finnes kjøttmeis. Nærmest stammen har spettmeisen og trekryper sin nisje, men spettmeisen beveger seg oftest oppover stammen, mens trekryperen beveger seg nedover. Toppmeis tar ofte i bruk bakken som nisje. Svartmeis og norges minste fugl, fuglekonge, foretrekker bartrær heller enn løvtrær. Denne nisjeseparasjonen gjør at en rekke arter kan delta i disse vinterflokkene uten å gå hverandre i matfatet. Flokker med sisik kan spise frø fra bjerkerakler, korsnebb og spetter utnytter de fettrike frøene fra gran- og furukongler. Dompap kan sitte å spise askefrø.

Innen hver art er noen individer dominante og noen er underdanige ("hakkekylling"). Størrelse, farge og fargemønster har betydning i dominansen.  Aggresiv positur er hevet hode og utbredte vinger, samtidig som fuglen går til angrep på artsfrender og andre fugler. Bjørnen skrur av metthetsfølelsen om høsten, og spiser kontinuerlig før den går i hi. Hos reinsdyr mister bukken geviret etter parringstiden, mens simlene har gevir gjennom vinteren og kan derved jage bort bukkene fra den beste beitemarka. 

Dyr lærer av spesielle ubehagelige assosiasjoner i lukt og smak. Hvis man blir syk huskes dette og kobles til maten, ikke til andre ting som skjedde samtidig mens man spiste. Dette gjelder også mennesker som får aversjoner mot mat som har gitt en ubehagelig opplevelse. Egne barn får melk, og et lukt- og synsbilde blir lagret slik at hunnen er klar over hva som er "mine og andres barn". Slikkingen av ungene som pattedyrhunnen gjør like etter fødselen kan også ha en gjenkjennelsefunksjon.

   Bladkuttermaur driver underjordisk landbruk, med opptyggete blad som basis for soppdyrking. Fugl og fisk kan ha atferd som lokker til seg byttedyr. Flere dyr har problemløsende atferd. Måker slipper muslinger ned på fjellknauser slik at de knuses. Sjøoter kan ligge på ryggen, og holde en stein på magen som brukes til å knuse muslinger. En galapagosfink bruker en kvist eller torner for å fiske ut insekter fra hulrom i barken på trær. Sjimpanse bruker stokk til å få ned objekter, og greiner kan brukes som klubbe til å knuse harde gjenstander.

En sjimpanse kan hente ned en høythengende banan hvis den stabler kasser for å rekke opp, og er et eksempel på at dyr kan resonere, og trekke slutninger, og er en form for innsiktlæring. Atferden kan perfeksjoneres over tid ved læring (hermeatferd) og gjentagelser.

   Kannibalisme kan oppstå ved ekstrem matmangel og kan observeres hos gjedde, abbor og rovfugl. Hos edderkopper finnes seksuell kannibalisme hvor hunnen kan spise hannen etter en parringsakt. Løver kan drepe avkom, men spiser det ikke. Generelt vil innebygget aversjon mot kannibalisme gi et forsvar mot parasitter, og er en form for evolusjonær krigføring mot parasitter.

   Pica er en atferdstilstand hos husdyr hvor de begynner å spise metallbiter, gnager på treverk, og kan skyldes mangel på mineralnæringsstoffer eller stress.

Spisetferd hos menneske

    Mennesket er en sosial art med samarbeidsatferd som gir høyere reproduktiv suksess, og tiltrekkes av mat som smaker søtt eller salt, liker vanlig vis ikke det som smaker bittert eller lukter rart. Hvis maten har en "rar" smak som egentlig varsler fare må det en kulturell opplæring for å like den type mat. I den industrialiserte verden med industriell matproduksjon og tilnærmet ubegrenset tilgang på mat med søt eller salt smak har dette fått store helsemessige konsekvenser med tannråte, overvekt, sukkersyke, hjerte- og karsykdommer. Økt levealder og omgivelser preget av forurensninger og kjemiske produkter fra den industrielle revolusjonen har gitt økning av antallet som får kreft. For å kunne skaffe mat til en økende befolkning krever dette utstrakt bruk av sprøytemidler i landbruket, og i kampen mot insekter og sykdommer endte vi med  Carsons "The Silent Spring".

Gjennom menneskets evolusjonshistorie er det blitt selektert et robust og kreativt dyr (oss i dag), en alteter (omnivor) som tåler lange perioder med sult, i veksling med god mattilgang. For store deler av Jordens befolkning går tiden fremdeles med til å skaffe mat via jordbruk, fangst og fiske. På gårdene var det tidligere stabbur til matlagring, saltbinge, melbinge, i kjelleren potetbinge.I middelhavsområdet ble mat lagret i amforakrukker (gr. amphi – på begge sider; pherein – bære) av keramikk med to håndtak og lang hals for lagring av olivenolje, vin, tørket korn, erter, og frukt, beskyttet mot smågnagere. Ofte glassert pyntet med geometriske figurer, innskripsjoner og ornamentikk.

Handle i matbutikker, matmarkeder og torg er reminisenser fra den gamle jordbruks- og samlerkultur med matsanking og matlagring. Lage og tilberede mat, med påfølgende samling av foreldre og barn, som også kan omfatte tanter, onkler, besteforeldre, og   større deler av familien i gebursdager, høytidsdager, barnedåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse gir sosial oppdragelse, normer, regler, bordskikk, og overføring av informasjon mellom yngre og eldre. Estetisk dekking av matbordet, med bestikk, tallerkener, framsetting av mat og drikke, pynt, blomster, stearinlys. Samle venner til et måltid, vin eller øl til de voksne. Alt oser av sosial interaksjon, allianser, og kultur. Overflod av mat, selv om ikke alle har råd til å kjøpe den, har i vår tid skapt et underlig forhold til spising, kropp og hva som er sunt, med trist utvikling av spiseforstyrrelser av forskjellig slag.

Hormoner, sult og matlyst

Mat er overlevelse. Mat er flukser av stoff og energi som strømmer gjennom kroppen, produserer metabolsk varme, grunnleggende molekylære bestanddeler og avfallsstoffer (feces), opprettholder entropien i kroppens molekyler og bestanddeler,  og motvirker sammenfall, oppløsning og en entropiøkning som til slutt resulterer i død (irreversibel termodynamikk).  Evolusjon har utviklet et nesten ufattelig komplekst fysiologisk og biokjemisk reguleringssystem som har til oppgave å kanalisere og fordele ressurser og energi til arbeid, overlevelse og reproduksjon.

Leptin (gr. leptos – tynn) er et pattedyr peptidhormon bestående av 167 aminosyrer, blir produsert i fettvev, og fraktes via blodet til hypotalamus i hjernen, hvor det mottas av leptin reseptorer i plasmamembranen som gir signaler om metthetsfølelse og styring av spiseatferd via arkuatkjernen (en samling neuroner i hypotalamus). Arkuatkjernen ligger i tilknytning til den ventromediale kjernen og paraventrikulære kjernen i hypotalamus. Hypotalamus sammen med hypofyseforlappen (anterior) og hypofysebaklappen (posterior), hormonene insulin og glukagon fra bukspyttkjertel, adrenalin fra binyrebarken, samt thyroidhormon fra skjoldbruskkjertel styres metabolismeveiene for spising og matomsetning og lagring.

Leptin er en del av det endokrine system som forteller at kroppen har nok næring,  bidrar til økt katabolisme og økt varmeproduksjon (termogenese via avkoblerprotein i mitokondriene) , økt hjerterytme og blodtrykk, samt senket konsentrasjonen av stresshormonet kortisol. Arkuatkjernen («arcuate nucleus») inneholder også neuroendokrine nevroner. Noen av disse nevrosekretoriske cellene lager og skiller ut nevropeptid Y (NPY) som gir stimulert matlyst og  økt apetitt, mens noen av de endokrine nevroner lager alfa(α-)-melanocyttstimulerende hormon (α-MSH) som senker matlysten og gir metthetsfølelse. Studier av mutasjoner og overvekt hos mus viser betydning av produksjon av leptin og leptinreseptorer. Leptin deltar i flere signalveier via janus kinase og aktivitet  av AMP-aktiverte proteinkinaser både i lever og muskler. Leptin kan via minsket mengde thyroidhormon senke basalmetabolismen i kroppen.

Insulin fra β-cellene i de Langerhanske øyene i bukspyttkjertelen, sammen med glukagon  deltar i regulering av glukosekonsentrasjonen i blodet, blant annet via omsetning av glykogen i muskler og lever, men også som styringsverktøy i hypotalamus, hvor insulin senker produksjon av nevropeptid Y og øker konsentrasjonen av melanocyttstimulerende hormon. Inkretin er et peptidhormon som produsers i fordøyelesessystemet etter et måltid, gir økt utskillelse av insulin og redusert mengde glukagon

Fettvev produserer ikke bare leptin, men også peptidhormonet  adiponektin som deltar i reguleringen av omsetningen av fettsyrer og karbohydrater i kroppen, hvor også AMP-aktiverte protein kinaser virker i signalveien. Leptin gir signal om at fettlagrene er fylt, mens derimot adiponektin gir beskjed om at fettlagre tømmes og man må finne mat og spise.

Peptid YY (PYY, PPY3-36, peptid tyrosin tyrosin) er et peptidhormon (34 aminosyrer) laget av endokrine celler i veggen på tynntarmen og tykktarmen. PPY gir redusert matlyst. Nevropeptid Y og peptid YY overfører signaler via G-proteinkoblete reseptorer.

Ghrelin (ghre- vokse) er et peptidhormon som blir laget av epitelceller på innsiden av magesekken, går over i bladet og gir korttidsstimulering av matlyst, kortere tidshorisont sammenlignet med insulin og leptin.  Reseptorerene for ghrelin er sitter i hypotalamus og hypofyselapp.

Irisin er et peptidhormon som lages i aktivt arbeidende muskler som trenes, og deltar i omdanning fra hvitt fettvev til brunt fettvev.

Hormoner og tilhørende kaskader med signalveier gir en orkestrert styring av biosyntese (anabolisme) og nedbrytning (katabolisme) av glykogen, fett, fettsyrer, isoprenoider (kolesterol) , nukleotider, nukleinsyrer aminosyrer og protein. Styringsverktøyene er åpning og lukking av ionekanaler e.g. kalsiumkanaler, endring av membranpotensial,  kalsium-kalmodulin, signalstoffer fra fettnedbrytning katalysert av fosfolipaser e.g. IP3, G-proteiner, transkripsjonsfaktorer,  AMP- og cAMP- aktiverte protein kinaser (serin-threonin kinaser, tyrosin kinaser, mTORC1), protein defosforylaser,  og endokannabinoider (gir kt matlyst, samme reseptor  som tetrahydrokannabinol (THC) fra cannabis). I tillegg har mikrobiomet i tarmen en funksjon i omsetningen av mat.

"at livet, det er noe det likaste lell"

Vår-von, Per Sivle

Teksten er hentet fra Atferdsbiologi

Tilbake til hovedside

Publisert 17. jan. 2019 10:01 - Sist endret 20. apr. 2020 12:20