Norges Grunnlov
§ 112.
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Miljøparagrafen i Grunnloven
I 1948 fikk Paul Herman Müller (1899-1965) nobelprisen i fysiologi og medisin for oppdagelsen av insekticidet DDT (diklorodifenyl-triklormetylmetan). Middelet viste seg å være velegnet til å drepe lus som spredde tyfus, men var også svært virkningsfullt mot andre insekter som spredde sykdom bl.a. malaria. Store mengder av dette "ufarlige" middelet ble brukt inntil man oppdaget at DDT var kjemisk stabilt og ble svært sakte nedbrutt i naturen. Det var Rachel Louise Carson (1907-1964) med bestselgeren Den tause våren (The Silent spring (1962)) som gjorde at brede lag av folket ble opptatt av økologi og miljøvern. Boken med en fengende tittel ble en hjørnestein for miljøbevegelsen. Carson kritiserte den utstrakte bruken av kjemiske pesticider bl.a. DDT og nyere insekticider som dieldrin, parathion og malathion, som ga tynne eggeskall og påvirket spesielt bestandende av rovfugl. Virkningen av pesticidene og kvikksølv på fuglenes reproduksjon ble dokumentert. Allikevel mente den kjemiske landbruksindustrien, ledet av bl.a. Monsanto, American Cyanamid og Velsicol, at Carson var hysterisk og faglig ukvalifisert, selv om hun hadde rett. Ikke nok med det. Skadene fra den kjemiske industrien viste seg å ha større skadelige effekter enn selv Carson hadde trodd. Det ble laget kjemikalier med strukturer som aldri før hadde eksistert i naturen. Mange av disse var stabile, giftige og ga store foruresningsproblemer. En global industri uten annet formål enn å gi aksjeeierne størst mulig utbytte, tar svært lite hensyn til forurensninger, arbeidere og arbeidsmiljø. Den flytter heller sin virksomhet til nasjoner hvor miljøkravene ikke er så strenge, enn å gjøre noe med problemet der og da. Industrien er på lang sikt ikke bærekraftig fordi den forbruker begrensede ressurser, skaper forurensninger og produserer avfall som ikke blir gjenvunnet. Vi er avhengige av biologiske produksjonssystemer for å skaffe oss mat og klær, men et industrielt intensivt jordbruk har også sine miljømessige kostnader. Naturvitenskapelig kunnskap har gitt oss et samfunn med mulighet til å bekjempe sykdom og sult på en helt annen måte enn for tidligere generasjoner. I 1979 erklærte WHO at kopper var utryddet. Legemiddelindustrien er ikke opptatt av menneskenes helse og helbred, kun fortjeneste på salg av medisiner. Les gjerne P.C. Jersilds bok: Babels hus.
Det er mørke skyer over horisonten. Den industrielle revolusjonen har sin pris med forgiftet jord, luft og vann, noe som reduserer livsutfoldelsen i fri og uberørt natur. Kjemikaliefabrikken til Union Carbide i Bhopal i India (1984) forgiftet tusenvis av mennesker med metylisocyanat, et stoff som bl.a. ble brukt i insektmiddelet carbaryl. I 1976 skjedde det en ulykke i en kjemisk fabrikk i Seveso i Italia, hvor det slapp ut store mengder triklorofenol, men også tetraklorodibenzo-p-dioxin (TCDD). I fabrikken ble det laget 2,4,5-triklorfenoksyeddiksyre, et herbicid som også ble brukt som løvfellingsmiddel "Agent Orange" under Vietnamkrigen. Polyklorerte bifenyler (PCB) er en stor gruppe stoffer hvor 1-10 kloratomer er festet til bifenyl (C12H12-nCln). PCB ble brukt i hyrauliske oljer, smøreoljer, flammehemmere, dielektrisk væske i kondensatorer og transformatorer, plastikk og lim. Det viser seg seinere at PCB brytes ned meget seint i naturen og akkumuleres, og kan produsere fri radikaler og gir nerveskader. I Yusho i Japan ble tusenvis forgiftet av risolje som inneholdt store mengder PCB. En lignende episode skjedde i Yu Cheng på Taiwan i 1979 hvor risolje også inneholdt PCB. DDT og PCB påvirker hormonbalanse og forplantning. Ved Love Canal i New York ble kjemisk avfall fra perioden 1940-1953 gravet ned i en kanal nær Niagara Falls. Det ble seinere bygget en skole og lekeplass på avfallsfyllingen. Giftige stoffer rant ut og forgiftet jord, luft og vann. I 1978 ble flere familier flyttet vekk fra området og skolen ble stengt.
Ugrasdrepere bl.a. herbicidene atrazin og simazin finnes igjen i grunnvannet. Herbicidet amitrol (aminotriazol) som er effektivt mot kveke viste seg å være kreftfremkallende. Stadig stilles det spørsmål om de helsemessige effektene av stoffer fra den kjemiske industrien: pesticider, fungicider, herbicider, bromerte flammehemmere (fenoler med brom); ftalater som er fettløselige plastmykgjørere, hormonhermere, eller tributyltinn som brukes som bunnstoff på båter. Det skjer bioakkumulering av stabile miljøgifter i næringskjedene. Menneskets virksomhet gir habitatfragmentering og utrydder stadig nye arter. Regnskog erstattes med beitemark for husdyr, dyrkningsland for soyabønner, plantasjer med eukalyptus, oljepalmer og sisal. Jordens skoger huser dyre- og planteliv, har effektiv CO2-fangst, og er viktige for den hydrologiske balansen på Jorden. Geirfuglen ble utryddet i ca. 1681. Utrydningstruet arter finnes på en Rødliste til den internasjonale naturvernunionen (IUCN).
FN forsøker å gjøre noe med de store miljøproblemene vi står ovenfor: POP ("Persistent Organic Pollutants") er en FN-konvensjon fra 2001. Andre miljøavtaler i FN-regi er Rio-erklæringen med 27 prinsipper for bærekraftig utvikling, etterfulgt av Agenda 21 hvordan man skal følge opp Rio-konferansen (1992). Biodiversitetskonvensjonen skal beskytte og bevare mangfoldet. Ørkenkonvensjonen som skal hindre at det dannes mer ørken ved at plantedekket ødelegges. Klimakonvensjonen (Kyotoavtalen fra 1997) har til formål å stanse utslipp av drivhusgasser. De industrialiserte landende skal redusere sine utslipp av karbondioksid, hvor det legges opp til handel med CO2 kvoter. Atomkraft holdes utenom og landene kan derfor ikke investere i atomkraft for å slippe unna CO2-problemet. FN nedsatte i 1988 et klimapanel "Intergovernmental Panel of Climate Change" (IPCC) bestående av klima- og miljøforskere.
Det er enighet om at Jorden blir varmere, men er årsaken antropogen slik vitenskapen hevder ? Forbrenning av fossilt karbon dannet via fotosyntesen gjennom hundrevis av millioner år i tidligere geologiske tidsperioder blir nå i løpet av et par hundre år brent, og produserer karbondioksid og varme. Å mene at en slik forbrenning ikke har miljømessige konsekvenser er naivt og kunnskapsløst. En ustabilitet i det globale økosystemet kan føre til selvforsterkende tilbakekoblingsløkker som gir irreversible endringer. Vi lever dessverre i en tid hvor mange har mistro til vitenskapelig kunnskap. Økt overflatetemperatur i havet gir økt fordampning av drivhusgassen vanndamp. Når albedo, hvitheten på planeten reduseres, blir mindre sollys reflektert. Forsuring gjør at mindre karbondioksid blir løst i havet. Sot og støv skjermer for solinnstrålingen. Drivhusgassen metan som virker tretti ganger kraftigere enn karbondioksid kommer fra husdyr, rismarker, samt fra permafrosten i taigaen og arktiske strøk som tiner pga. global oppvarming. I 1990 ble det oppdaget store mengder metanhydrater på havbunnen. Når fjordarmene på Grønland ikke fryser til om vinteren vil vinterstormene erodere kysten, der hvor fjordisen lå som et beskyttende lokk i tidligere tider. Økning i middeltemperaturen gjør at vekstsesonen blir lenger, parasitter sprer seg mot nordlige strøk og endring i havstrømmer og sjøtemperatur gjør at fiskestammene finner andre oppvekst- og gyteområder.
Freoner (CFC, klorfluorokarboner) erstattet ammoniakk som kjølemiddel. I den nedre delen av stratosfæren er det et ozonlag som beskytter jorda mot dødelig UV-stråling. Crutzen, Molina og Rowland fikk nobelprisen i kjemi i 1995 for å ha funnet de kjemiske reaksjonene som gir ozonhull. Når ultrafiolett lys spalter freoner dannes kloratomer som sammen med polare stratossfæreskyer gir massiv nedbrytning av ozon.
23. desember 1947 fikk Videnskapsakademiet et brev fra generaldirektøren for Vassdrags- og elektrisitetsvesenet, Fredrik Vogt (s. 565):
"De siste års usedvanlige værforhold, den svære tørkesommeren 1947, våre breers tilbakegang med økende fart, hadde på ny brakt i forgrunnen spørsmålet om vi sto foran en varig klimaforandring eller eventuelt store periodiske vekslinger i værforholdene. Dette ville i tilfelle være en sak av den største betydning på en rekke områder for livet her i Norge, først og fremst for jord- og skogbruk, men også ellers, bl.a. for utnyttelsen av våre kraftkilder".
Det internasjonale råd for havforskning (ICES) skal hindre overfiske, og den internasjonale hvalfangstorganisasjonen (IWC) skal beskytte hvalbestandene. Vi er avhengig av en bærekraftig ressursforvaltning basert på forskning og bestandsundersøkelser. Totalfredning av hval, sel og andre arter på følelsesmessig grunnlag er ikke et velegnet grunnlag for ressursforvaltning. Spesielle dyr får særrettigheter basert på følelser, og noen dyrevernaktivister bruker samme metoder som religiøse fundamentalister og terrorister. FN hadde sin første kvinnekonferanse i Mexico i 1975 og året etter etableres FNs kvinnefond UNIFEM som fremmer kvinners rettigheter politisk, økonomiske, mot tvangsekteskap, mot diskriminering og vold. Ønsker kvinner virkelig å se ut som "spøkelseskladden" ?
Vulkaniseringsprosessen på 1840-tallet ga mulighet for pessar og kondom, som sammen med p-piller på 1960-tallet, gjorde at kvinner kunne kontrollere antall barnefødsler.
Dansken Bjørn Lomborg skrev Verdens Sande Tilstand (1998) med en optimistisk tro på teknologi og framtiden, og hvor han mener at miljøbevegelsens dommedagsprofetier ikke stemmer. Dette i motsetning til The Limits to growth (Grenser for vekst) (1972), samt World Watch Institute ledet av Lester Brown som jevnlig kom med begredelig verker om "Jordens tilstand". Lomberg ble beskyldt for uredelighet av Udvalgene Vedrørende Videnskabelig Uredelighed i Danmark, men han ble renvasket for beskyldningene. (Dansk miljøkritiker fikk rett til slutt, Aftenposten 20.12.03).
Antibiotikaresistente bakterier, samt insekter, sopp og planter som blir resistente mot henholdsvis pesticider, fungicier og herbicider, gir et kappløp med naturen. Kanskje går det ikke så galt som framtidspessimistene tror ? Imidlertid kan hybris og overdreven tillit til at teknologien skal redde oss ved enhver anledning bli skjebnesvanger.
6.44 Det mystiske er ikke hvordan verden er, men at den er. Ludwig Wittgenstein i Tractatus Logico -Philosophicus.
Teksten er hentet fra Biologiens historie
Menneskepopulasjonen og økologiske konsekvenser
Økologi har påvirket menneskelig tenkning de siste 50 år, spesielt etter Rachel Carsons bok Silent Spring (1962) (Den tause våren) hvor hun advarte mot en uhemmet bruk av sprøytemidler (pesticider), som kunne drepe mange former for liv, samt forgiftning av elver med avfall fra industri og landbruk. Den industrielle revolusjon, landbruk og urbanisering, brenning av kull og andre fossile karbonreserver gir store mengder avfall, og i tillegg CO2. Jord, hav, elver og atmosfære er dumpeplass for avfallet og kloakken. Jakt, fiske og fangst tar i dag ut mer enn tilveksten. Arter forsvinner lokalt, regionalt og globalt med alarmerende hastighet, våtmarksområder ødelegges. Fra fly over Europa kan man se hvordan landskapet er påvirket: åkerlandskap, byer, tettsteder, hyttelandsbyer, veier, jernbaner, flyplasser, fabrikker, bolighus, dammer som gir endret vannføring, kraftledninger, vindmøller, og om natten viser lyset fra millionbyene på Jorden hvor mye energi som forbrukes. Habitatfragmentering grunnet ressursutnyttelse og den økende menneskepopulasjonen gir redusert areal for naturlige økosystemer. Små fragmenter har forholdsvis mer kantsone enn større områder. Kantområdene er mer ustabile og mer utsatt for vind og tørke. Fragmenteringen starter med veibygging inn i naturlige økosystemer, kraftgater for høyspentmaster for overføring av energi. Nyrydning hvor land blir tatt i bruk som dyrkningsjord gjør at skog forsvinner. Skog vokser på rimelig god jord og er habitat for de fleste av jordas arter. Skog brukes også til trevirke og brensel. Når trærne forsvinner øker solinnstrålingen og vannbalansen i blir forstyrret. Et avskoget område blir mer utsatt for flom, snøskred og erosjon. Drenering av myr og våtmarksområder, mudring, bygging av diker for å hindre flom, bygging av dammer til vannings- og kraftanlegg, alt dette ødelegger naturlige økosystemer. Overbeiting gjør at bunnvegetasjonen forsvinner og det kan utvikle seg ørken.
Etter hvert kom en økende miljøbevissthet og miljøbevegelse på 1960–1970-tallet. Et stort forskningsprogram International Biological Program (IBP) ble drevet i perioden 1968-1974, og hadde til formål å kvantifisere stoff- og energistrømmen gjennom økosystemene. Økologiske skadevirkninger oppstår fra forurensninger og menneskeskapte industrikjemikaler, pesticider fra landbruket, overutnyttelse av ressurser, sammen med ødeleggelse av regnskoger og habitatfragmentering. Lagring av radioaktivt avfall fra kjernekraftverk gir et varig avfallsproblem. Radioaktivt plutonium-239 må lagres i minst 241.000 år, og selv om det er støpt inn i glass kan dette ryke og nøytroner kan ødelegge strukturen i det som vi mente var en sikker lagringsform for radioaktivitet. Samfunnsøkonomi og politikk får store økologiske konsekvenser. For å kunne løse de store problemer og utfordringer som menneskeheten står overfor må vi ha biologisk og økologisk kunnskap. En økolog er ikke de samme som en miljøverner eller naturverner.
Bevaringsbiologi er vitenskapen om bevaring og opprettholdelse av biologisk artsmangfold på jorda. Bevaring av økosystemer gir bevaring av arter. I jungelen er det en kakofonisk lyd fra insekter, frosk og fugler, på korallrevene er det myriader av fargerike fisk, sjøanemoner og koraller, og i fuglefjellene hekker en rekke fuglearter i stort antall. Slike områder må bevares til kommende generasjoner. Yellowstone var den første nasjonalparken som ble opprettet i 1872. Noen arter er spesielt følsomme for menneskelig påvirkning og noen arter har liten evne til å adaptere seg til forandringer og forstyrrelser. Noen arter er bundet opp i økosystemer som samtidig utnyttes av menneskene. Noen arter krever i tillegg et stort hjemmeområde med manfoldige kvadratkilometer med revir f.eks. ulv. Noen arter er upopulære som slanger, flaggermus, rovdyr og rovfugl. På øyer uten predatorer kunne det utvikle seg vingeløse fugler som ble lett fanget av mennesker. På øya Mauritius i det Indiske hav var det ingen mennesker før 1644, og der levde dronte (Raphus cucullatus), en vingeløs duefugl som var et lett bytte for tilreisende, og i 1681 ble det siste dronten drept. Geirfugl (Alca impennis) var en alkefugl som var lett å fange og den siste geirfuglen ble drept på Island i 1844. På New Zealand var det flere arter moa før maoriene kom dit, og den siste moa (Pachyornis elephantopus) ble utryddet.
Vi har alltid høstet av populasjoner, men i kjølvannet av stadig mer effektive fangstmetoder og kortsiktig ressursforvaltning ligger ødelagte populasjoner av hval, sild og torsk. Gamle fangstmetoder fra 1700-tallet med håndharpun fra ro- og seilbåter ble brukt til å fange nordkaper og grønlandshval. Dampbåter med kanon ladet med Svend Foyns harpungranat ga mulighet til å fange raske og store finnhval og blåhval. På 1900-tallet ble virksomheten også flyttet til Antarktis med landstasjoner og flytende hvalkokerier. Overproduksjon og kollaps i hvaloljemarkedene, sammen med økte behov da man lærte å herde hvalfett til margarin endte med etablering av den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC- International Whaling Commission) i 1946 for å redde de siste restene av hvalbestandene. Norge har alltid vært en fangstnasjon, og noen mener nå at det går an å foreta en bærekraftig høsting av bestanden av vågehval. Imidlertid er det alltid stor usikkerhet når det gjelder å beregne bestandsstørrelse, og det kan stilles spørsmål ved den såkalte “forskningsfangsten” på vågehval som drives i Norge og Japan. Det er viktig at bestanden er så stor at den genetiske variasjonen ikke reduseres hvis man begynner å høste av stammen. Sildestammer i Nordsjøen og norsk vårgytende sild har alltid vist periodiske svingninger i bestanden og endring i vandringsmønster, men overfiske var i ferd med å knekke bestanden fullstendig. På samme måte som torskefisket ved New Foundlandkysten endte i katastrofe. Et utstrakt loddefiske påvirket bestanden av norskarktisk torsk i Barentshavet, og man er usikker på i hvilken grad endret havtemperatur kan endre vandringsmønsteret hos skrei og sild. En stadig økende havbruksnæring gjør at det også fiskes på tobis og andre fiskearter som er mat for sjøfugl, og man har nå observert stor nedgang i sjøfuglbestandene. De fleste fiskebestander er overbeskattet. Det er høy dødelighet av fiskeegg som plankton, men hvorfor varierer årsklasserekrutteringen så mye fra år til år ? De fleste bestander har en sigmoid vekstkurve, og maksimal høsting bør skje når populasjonen er ved halvparten av bærekapasiteten. Høsting kan gi kunstig seleksjon, som troféjakt, innsamling av burfugl, orkidéer og kaktus. “Bushmeat” er en trussel mot flere terrestre arter i Vest- og Sentral-Afrika.
Selfangsten startet på 1700-tallet på grønlandssel og klappmys for å skaffe selskinn og spekk. Dyrevernaktivister sørget imidlertid for at selskinn ble lite attraktivt, og resultatet er en økende bestand av sel som spiser store mengder fisk og som sprer parasitter bl.a. kveis. Rovfugl og rovdyr som beskatter de samme bestander som oss har vært systematisk utryddet, spesielt etter at geværet ble tatt i bruk. Åpne søppelfyllinger ga en periode økt bestand av måker som spredde parasitter til innlandsfisk.
Historien har vist at vi handler før det vitenskapelig grunnlaget for høstingen er etablert, og det er alltid en grad av usikkerhet og uforutsigbarhet i resultatet enten det gjelder tangtråling eller påtenkt høsting av antarktiskrill. Jegere som ute etter det største jakttrofeet, og fiskere som skal fange den største fisken kan være med å påvirke en bestandsutvikling hvis den ikke skjer i kontrollerte former. Vi må vite noe om rekruttering og vekst versus naturlig død og høsting for bestander mennesket utnytter og påvirker.
Levende organismer er åpne systemer med strøm av stoff og energi og er i konstant forandring: vekst, utvikling, formering og nedbrytning, ulikt maskiner.
Menneskepopulasjonen representerer den største trusselen mot økosystemene på Jorden. Malthus viste i Essay on population (1798) hva som ville skje hvis en populasjon i teorien hadde eksponentiell vekst, men i praksis er den logistisk .
Historien viser tiden (årstall i parentes) som går med til å øke populasjonen med 1 milliard mennesker, og husk 1 milliard = 1000 millioner.
10.000 år : 1 milliard (1800)
130 år: 2 milliarder (1930)
15 år : 4 milliarder (1975)
12 år: 5 milliarder (1987)
12 år: 6 milliarder (1999)
12 år : 7 milliarder (2011)
12 år : 8 milliarder (2023)
12 år : 9 milliarder (2035) ???
Noen tror at populasjonsveksten vil flate av rundt år 2050, men stabiliseres først når dødsraten er lik fødselsraten. Den store økningen i menneskepopulasjonen skyldes minskning i dødsraten, bl.a. ved at en del av de store infeksjonssykdommene har kommet under kontroll ved bruk av vaksiner og antibiotika. Vaksinasjonsprogrammer redder stadig flere barn fra å dø av infeksjonssykdommer. Per kapita vekstrate var på 2.2% på midten av 1960-tallet, og den sank til ca. 1.3% i 2003. Menneskepopulasjonen krever plass, energi, ressurser og produserer enorme mengder avfall. Alle levende organismer utnytter ressurser i sitt miljø, men arten menneske har vist seg å være ekstrem i å kunne utnytte sine omgivelser og ressurser til sitt eget beste, uten særlig tanke på langsiktige effekter. Det er en dramatisk nord-sør forskjell i bruk av ressurser, med den vestlige verden som storforbrukere, nå følger Kina, India og andre land i Asia etter med velstandsutvikling og vestlig forbruksmønster. “Det organiserte vanvidd” kalte Willy Brandt nord-syd konflikten.
Menneskepopulasjonen stiger uhemmet, og det eneste som kan stoppe denne utviklingen er å sørge for at alle verdens jenter og kvinner får utdannelse og blir økonomisk selvstendige. Det viser seg at da går fødselstallene ned. I flere kulturer får ikke jenter utdannelse, og blir i stedet “fødselsmaskiner” kontrollert og styrt av et patriarkalsk religiøst system. Det er ufattelig at dagens politikere ikke innser problemet med befolkningstilveksten og de økologiske katastrofer som er en følge av dette. Velstandsutvikling er ikke noe som er forbeholdt den vestlige industrialiserte verden. I stedet følges gammeltestamentlig tankegods fra første mosebok 1-28: O Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører sig på jorden!. Dette har vi gjort til gangs. Vi er iferd med å utrydde populasjonene med fisk og fugl, og en rekke dyrearter er truet av utryddelse.
Siterer stadig Zapffe:
“Avancerte biologer syslet allerede med Operation Homunculus, og det hele var egentlig bare et tidsspørsmål, da guden oppdaget hvad som foregik. Men dér nådde de grensen, ikke mot gudens misundelse, men mot hans absolutte veto. For Homo Sapiens gav sig til å skape nye livsformer mot hans vilje. Og så besluttet han for anden gang, og nu for siste, å legge menneskeheten øde. Han var allerede ifærd med å gjennemgå sin liste over Remedia Destructionis, da sekretæren Pipiriel bragte budskapet om, at slekten allerede var ifærd med å utslette sig selv.”
Fra Peter Wessel Zapffe: Syndefaldet. Anden samtale med en anti-teist. Spektrum nr.6/1953.
Med vår lange kystlinje er Norge selvforsynt med mat, spesielt fra fiskerier, men bondestanden har forsøkt å spre budskapet om at vi ikke er selvforsynt. Imidlertid burde vi kunne redusere import av soyabønner som mat i husdyrproduksjon. Landbruksareal kan erstattes med havareal.
\(\displaystyle\text{ bærekapasitet} =\frac{\text{ha landbruksareal} \cdot \text{avling per kJ per avdelingsenhet}}{\text{antall k perperson per år}}\)
Et aldersstrukturdiagram er en grafisk framstilling av antall kvinner og menn i hver aldersgruppe. Høy vekstrate gir pyramideformete aldersstrukturdiagrammer hvor store deler av populasjonen befinner seg i aldersgruppen 0-14 år. En økende populasjon krever økt tilgang på ressurser. Jorden har begrenset bærekapasitet, og det er forskjellig vekstrate i forskjellige land og kontinenter. Utviklete land har lavest populasjonsvekst.
Hvis vestlig forbruks- og livsmønster overføres til land som er under utvikling vil dette gi ytterligere press på bioressursene. For mennesker ser vi at en underernært og fattig befolkning har høyest fødselsrate. Økende velstand med økt utdannelse for kvinner gir redusert fødselsrate.
Det politiske mantra er bærekraftig utvikling, biologisk mangfold, adgang til naturen og bevaring av truete arter og naturmiljø. Vi har kunnet observere ødeleggelse av naturmiljøer, arter forsvinner i stor skala som følge av menneskelige inngrep. Stadig flere infeksjonssykdommer blir vanskeligere å bekjempe etter hvert som antibiotikatolerante bakterier blir selektert. Det samme gjelder pesticidtolerante parasitter, sopp og insekter som gir sykdom og ødelegger avlinger. “Allmenningens tragedie” (“The tragedy of the commons”), ørkenspredning, tradisjonelle beiterettigheter, beiting på feil årstid og for raskt etter regn, oppvekst av ubeitbare planter, drenering av våtmarksområder, motorkjøretøyer i utmark, og fjerning av trær og buskvegetasjonen med resultat flom og jorderosjon er stikkord på utfordringer skapt av naturfolk og moderne industrijordbruk. Utryddelse av arter (ekstinksjon) og redusert biomangfold er resultater.
“Allmenningen tragedie” tar opp konflikten om ressurser mellom individ og fellesskap, allerede påpekt opp av Aristoteles, men også av Garret Hardin i en artikkel i tidsskriftet Science i 1968. Skrekkeksempler på menneskeskapte økologiske katastrofer er beskrevet i John Steinbecks “The grapes of wrat” (“Vredens druer”) som tok for seg resultatene av de enorme støvskyene som oppstod ved tørkeperioden 1931-1939, hvor fjerning av gras på prærien blottla jorda som ble erodert vekk i enorme mengder. Støvet dekket gårdsbruk og jordsmonnet forsvant ut i Atlanterhavet. Økonomien tvang mange bønder til California som fruktplukkere, hvor de ble utnyttet, og viste at penger betyr mer enn mennesker.
En annen økologisk katastrofe startet i 1918 i Sovjetunionen hvor vannet i elvene Syr darya og Amu darya ble brukt i vannkanalsystemer for kunstig vanning (irrigasjon) av bomull og korn. Vanningen og lite effektive kanaler ga stort vanntap som endte med at på 1960-tallet begynte vannstanden i Aralsjøen å synke, noe den har fortsatt med. Tørrlegging av Aralsjøen ble et resultat av intenstiv bomullsdyrking, og vanningen har økt saltinnholdet i jorda slik at etter hvert er det umulig å dyrke noe som helst på Jorden.
Mennesket har påvirket produksjonssystemene på Jorden med kontinuerlig tilførsel av nitrogen, karbon fra fossilt brensel og gjødsel fra husdyr. Store områder med kontinuerlig skog/grasslette har blitt fragmentert av moderne landbruk. Nederland og England er eksempler på at hele landskapet er blitt preget av jordbruk og matproduksjon. Mennesket bruker en stadig økende andel av den globale primærproduksjonen.
Ifølge beregninger gjort av Peter Vitousek, Paul R. Ehrlich og andre økologer ved Standford university (Bioscience 36(6)(1986)368-373) bruker menneskene 32-40% av Jordens årlig netto primæreproduksjon, inkludert 2% av akvatisk primærproduksjon. Stuart Rojstaczer har ut fra satelittdata beregnet at vi bruker 32% av årlig netto terrestrisk primærproduksjon. Det er bare fra 1/3-1/10-del av havet som er produktivt, dvs. kontinentalsokler og oppstrømningsområder for næringsrikt dypvann. Allerede nå merkes nedgang i bestandene av utnyttbar fisk.
Dyrkbare landbruksområder reduseres ved nedbygging til boliger, industri, veier og annen infrastruktur. Ved at vi spiser stadig mer kjøtt gjør at biomassen hentes ut fra et høyere trofisk nivå enn om vi hadde spist plantekost. Forbruk og utnyttelse av så store ressurser truer Jordens evne til å oppretthold det mangfoldig dyre- og planteliv den hadde før sapienseren, det vise mennesket (Homo sapiens) ble den dominerende arten på Jorden. Stadig mer tyder på at menneskelig aktivitet gir påvirkninger på Jordens klima. CO2 bundet i fossilt brensel sendes ut i ny global sirkulasjon, ikke underlig at dette får miljømessige konsekvenser. Alt liv på Jorden er avhengig av karbon i form av CO2, men mengdene som nå tilbakeføres atmosfære, ferskvann og saltvann får økologiske konsekvenser.
E.O.Wilson sier i boka Biophila (1984) at mennesket er en biofil organisme som blir følelsesmessig tiltrukket av naturen, det ligger i våre instinkter og blir inspirert av vårblomstring, fruktblomstring og blomstrende orkidéer. Noen arter er flaggskipsarter som er karismatiske og griper publikums hjerter som koala, kjempepanda, gorilla, sjimpanse, tiger, og “de fem store”.
Økologi som entydig begrep har blitt noe utvannet. Økologien har delvis blitt erobret av økologisk landbruk, miljøvernbevegelse, dypøkologi og den politiske agenda. Økologi har imidlertid også et verdibudskap og samfunnsmessig betydning. Økologisk kunnskap kan bidra til bærekraftig utvikling av ville arter, kontrollere sykdommer hos dyr og mennesker og i landbruket. Økologi gir kunnskap om strøm av næring og energi gjennom økosystemene, og bidrar til å forstå hva som kan skje ved klimaforandringer. Økologene skal også utvide kunnskapen og finne hvilke økologiske faktorer, mekanismer og forstyrrelser som virker i biomene og økosystemene. Økologisk basert skogplanting gir trær som hindrer erosjon, regulerer vannopptak, omsetter luftforurensninger. Skogplanting må imidlert være basert på økologisk kunnskap. Planting av gran på Vestlandet, uheldig sortsvalg (sitkagran) og feil valg av provenienser, eukalyptus som erstatning for tropisk regnskog er eksempler på skogplanting med uheldige økologiske konsekvenser.
Vegetasjonsskygge fra trær har en kjølende effekt og i tillegg har trær en estetisk verdi som gir velvære. Økologiske matvarer er produsert på en slik måte at det ikke er til skade for miljøet og bonden som produserer maten, men skal dagens menneskepopulasjon kunne eksistere krever dette intensivt jordbruk med bruk av kunstgjødsel og store mengder pesticider. Et økologisk jordbruk kan ikke gi nok mat til verdens økende befolkning.
Et økosystem defineres som et utsnitt av biosfæren med biogeokjemiske stoffkretsløp og ikke-reversibel energistrøm. Ut fra denne definisjonen blir det bare et økosystem, det globale, en klode Jorden med begrensede ressurser. Alt livet på Jorden er avhengig av energi fra Sola, direkte eller indirekte. Autotrofe produsenter, skog, busker, planter, alger, plankton, og bakterier (proklorofytter, blågrønnbakterier, anaerobe fotosyntetiske bakterier) med fotosyntese bruker enkle uorganiske stoffer, CO2, vann og mineraler (gjødsel), til å bygge opp komplekse organiske molekyler og lagrer kjemisk energi, alt drevet av Solenergi. Planter, alger og planteplankton er primærprodusenter bygger seg selv, og lager biomasse som gir livsgrunnlag for de heterotrofe primærekonsumentene (sopp, bakterier, plantespisende dyr og mennesker) og sekundærkonsumentene (karnivore) i næringsnett, næringskjeder og mikrobiomer. Selv de kjemolitotrofe eller kjemoautotrofe mikroorganismer i mørke i hydrotermiske undervannskilder er implisitt avhengig av fotosyntese siden de bruker oksygen i metabolismen. De organiske molekylene (karbohydrater, protein, fett, vitaminer, mineraler) gir utgangspunkt for cellulær respirasjon hvor energien frigis hos dyr og mennesker som spiser plantene direkte, eller indirekte via beitende husdyr eller andre plantespisere (herbivore), drøvtyggere, eller enkeltmagedyr. Dessuten er de organiske molekylene laget i fotosyntesen byggesteiner og grunnleggende kjemiske bestanddeler for alle de andre organismene på Jorden.
Teksten er hentet fra Økologi